Arbeiderpartiet fremstiller seg selv om arbeidernes parti, men det er det lille partiet Demokratene i Norge som er mest konsekvent i kampen mot sosial dumping.
På Wikipedia står det blant annet følgende: «Sosial dumping er et begrep som knyttes til arbeidsinnvandring hvor utenlandske arbeidstakere får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn de nasjonale arbeidstakerne. Begrepet brukes også om generell reduksjon i lønninger innen et felt som følge av tilgang på billig utenlandsk arbeidskraft. I praksis gjelder dette som regel når det er store lønnsforskjeller mellom to land.»
Sjøfolkene som gikk planken
Hvordan sosial dumping fungerer fikk vi erfare allerede på 80-tallet. Da ble Norsk Internasjonalt Skipsregister opprettet, og det ble tillatt å ansette utenlandske sjøfolk på norske skip til internasjonale lønninger. Resultatet var at jobbene ble overtatt av sjøfolk fra andre land, og norske sjøfolk ble satt på land.
EØS-avtalen
Sjøfolkenes skjebne var et forvarsel om hva som skulle komme. 16. oktober 1992 besluttet Stortinget at Norge skulle slutte seg til Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Ved dette ble Norge en del av EUs indre marked der det er fri utveksling av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.
Dette innebar at arbeidere fra EØS-området fikk adgang til å konkurrere om norske jobber. Da en rekke fattige land etterhvert ble med i EU strømmet det til arbeidere fra det nye EU-landene. Ikke minst gjaldt dette polakker. Det er ikke vanskelig å forstå at polakker og andre øst-europeere forsøkte å få seg jobb i Norge. Men strømmen av arbeidstagere har vært så stor at norske arbeidere har måttet dele sjøfolkenes skjebne. Dette har rammet grunnarbeidere, jernbindere, malere, tømrere med flere.
EØS-avtalen ble dermed en katastrofe for mange norske arbeidere.
Hvem sto bak?
Det var Ap med Gro Harlem Brundtland ved roret som fremforhandlet EØS.
I Stortinget stemte bare SV og SP mot avtalen. Men også mannen som senere etablerte Demokratene, Vidar Kleppe, stemte klokelig mot denne avtalen.
Det som skulle være arbeidernes parti, Ap, var arkitektene bak avtalen, og nesten alle Ap-representantene stemte for. Dermed bærer Ap et hovedansvar for den sosiale dumpingen som fulgte i kjølvannet. Men også Høyre og FrP bærer et stort ansvar.
Ikke-vestlig innvandring
EØS-innvandringen nevnes ofte i forbindelse med sosial dumping.
Men også innvandringen fra land utenfor EØS har tilsvarende konsekvenser.
Denne innvandringen har resultert i at norske drosjesjåfører har blitt skjøvet ut i mange byer. Det samme gjelder renholdere.
Til en viss grad har de norske arbeidstagerne funnet seg nye jobber. Men denne konkurransen har gjort det langt tøffere å leve som renholder eller drosjesjåfør enn det var på 80-tallet…
Dyrere enn øst-europeere
Innvandringen fra ikke-vestlige land representerer i virkeligheten en enda verre form for sosial dumping enn innvandringen fra EU. Mange ikke-vestlige innvandrere lever på fellesskapet i mange år før de kommer i jobb. Og en del får seg aldri betalt arbeid. Resultatet er i dette tilfellet ikke økt tilbud av arbeidskraft. Men innvandrerne må ha noe å leve for. Og det betyr at de må leve av det offentlige. Dermed må norske arbeidere skattlegges hardere enn de ellers ville ha blitt.
Boligkostnadene i været
Felles for EØS-innvandringen og innvandringen fra land utenfor EØS er at begge typer innvandring resulterer i økt behov for boliger, skoler, veier, sykehus og så videre. De nye skolene, veiene og sykehusene som vi må anskaffe, betaler vi med skatter og avgifter. Når det gjelder boligene, merkes kostnadene mer direkte. Høy innvandring presser boligprisene opp. Det blir dermed langt dyrere for de som ønsker å leie bolig, og for dem som ønsker å komme seg inn på boligmarkedet. I dag koster en bolig typisk fem brutto årslønner. For tyve år siden kunne man få en bolig for 1-2 brutto årslønner.
LOs forsøk på mottiltak
LO har forsøkt å demme opp for sosial dumping ved å kreve reguleringer.
I Store Norske leksikon står det således: «Siden sosial dumping er ansett for å undergrave det norske lønnssystemet og velferdsstaten, kan Tariffnemnda fastsette at de vilkår som følger av landsomfattende tariffavtale skal gjelde for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art som tariffavtalen regulerer. Dette kalles allmenngjøring, jf. lov om allmenngjøring av tariffavtaler av 4. juni 1993.»
Det var LO som presset i gjennom Lov om allmenngjøring av tariffavtaler.
Denne loven var et velment forsøk på å hindre at flommen av utenlandsk arbeidskraft enten skulle gjøre norske arbeidere arbeidsløse eller presse lønns- og arbeidsvilkår ned i kjelleren.
Slike reguleringer vil imidlertid aldri være særlig effektive av følgende årsak:
Alle prisene i en økonomi bestemmes på lang sikt av forholdet mellom tilbud og etterspørsel. På kort sikt kan aktørene i et marked, eller myndighetene, forsøke å regulere prisene. Men når den prisen som er fastsatt gjennom regulering avviker fra den prisen som ville bli fastsatt i et fritt marked, vil det oppstå knapphet på godet som er prisregulert dersom prisen er fastsatt under naturlig markedspris. Og overskudd dersom prisen er fastsatt over den prisen som forholdene i markedet tilsier at er korrekt.
Et eksempel på hva som skjer når man ønsker lavere priser i et marked enn tilbud og etterspørsel tilsier er boligprisreguleringen i Norge på 70-tallet. Det var et ønske om at folk skulle ha råd til å bo. Og boligprisene var regulert for lavt. Resultatet var imidlertid at man måtte betale penger under bordet for å kjøpe bolig. Det var ikke mulig å få kjøpt boliger til de fastsatte prisene.
Tilsvarende vil for høyt regulert pris resultere i et berg av varer eller tjenester som ikke blir avsatt. I arbeidsmarkedet betyr det i praksis høy arbeidsledighet.
Demokratenes alternativ
Demokratene opplever at forsøkene på å demme opp for sosial dumping ved hjelp av tariffavtaler ikke har vært, og ikke kan bli, særlig effektive.
Demokratene ønsker derfor å si opp EØS-avtalen og Schengen-avtalen. Systematisk grensekontroll skal gjeninnføres. Ved dette vil ikke lenger arbeidere fra andre land fritt kunne konkurrere om jobbene i Norge. Norske lønninger vil stige, og prisveksten for boliger vil bli lavere eller negativ.
Men det er også viktig å huske på at mange arbeidere fra Øst-Europa har gjort mye godt arbeid i Norge.
Arbeidsinnvandringen bør ikke stoppes helt. Ordningen med fri arbeidsinnvandring bør etter vår mening erstattes med et kvotebasert system. Det må opprettes komiteer som består av økonomiske eksperter og representanter for partene i arbeidslivet. Disse komiteene bør fastsette kvoter for hvor mange arbeidere innen de ulike yrkesgrupper som skal få arbeids- og oppholdstillatelse for en periode. En slik ordning vil sikre Norge arbeidskraft som det måtte være akutt mangel på, men beskytte oss mot arbeidsinnvandring i et så stort omfang at norske arbeidere presses ut av arbeidsmarkedet og over på trygd.
Når det gjelder innvandringen fra land utenfor EØS går Demokratene inn for at flyktninger skal hjelpes i andre land der det er langt rimeligere å hjelpe enn i Norge. Australia har innført et program der de hjelper flyktninger i samarbeid med øy-statene Nauru og Papua New Guinea. Ordningen har fungert over enhver forventning. Antallet mennesker som dør på vei til Australia har falt med 99%, som vi skriver om i vår løsning for tragediene i Middelhavet. Kostnadene til hjelp til flyktninger er dramatisk redusert. Og rene lykkejegere som ikke er politiske flyktninger, har sluttet å søke seg til Australia.
Kombinasjonen av høyere bokostnader, dårlig lønnsutvikling og høye kostnader til innvandring over skatteseseddelen har vært svært ugunstig for den norske arbeiderklassen. Og da særlig for de unge.
Og mens SV og Sp stemte arbeiderklassevennlig når det gjaldt EØS, så har disse partiene bidratt sterkt til den sosiale dumpingen som har kommet i kjølvannet av innvandringen fra land utenfor EØS.
Det er dermed bare et parti som kjemper konsekvent mot sosial Dumping. Enten den kommer fra EØS eller fra land utenfor EØS: Demokratene i Norge!
Terje Svendsen
Kasserer, Demokratene i Norge