Jan Simonsen døde , 12 august 2019. Det er vemodig; han vil bli savnet.
Jan har vært en god venn i mange år. Han var munter og vennesæl, og hadde alltid interessante ting å samtale om.
Han var våken og velinformert, og helt til det siste fortsatte han å skrive artikler. Jeg tror ikke han følte dem som en påkjenning, snarere var skrivingen et positivt element tross sykdommen og kreftene som tok slutt. Som erfaren journalist så han hva som var aktuelle problemstillinger og interessante nyheter han kunne kommentere. Han var profesjonelt dyktig til å skrive kort, noe jeg sterkt misunnet ham. Jeg hadde også gleden av å skrive noen artikler sammen med ham – om barnevern (selvsagt) – og oversatte noen av hans artikler om emnet til engelsk. Han var meget sjenerøs og aksepterende å samarbeide med.
Helt særlig satte jeg pris på Jans politiske kunnskaper og forståelse, ikke minst de han vel hadde ervervet seg i sin tid i justiskomitéen på Stortinget og enda mer fra Europarådets Committee for Legal Affairs and Human Rights, hvor han hadde vært medlem.
Min første kontakt var med Jans tvillingbror Åge, tilbake på 1990-tallet. Brødrene sto hverandre meget nær, men var uenige om politikk og diskuterte det livlig. Især husker jeg en utrolig diskusjon om hvorvidt folk i de grisgrendte statene i USA ville få noe de skulle ha sagt hvis alle stemmer skulle ha lik vekt ved et presidentvalg (altså at hele USA var én valgkrets)! – Ifølge Åge var tvillingenes divergerende politiske syn egentlig blitt utviklet fra barndommen av, fordi de hadde vennet seg til at diskutere skulle de, og da måtte de finne gode argumenter mot hverandre.
Jeg samarbeidet gjennom flere år med Åge med å prøve å belyse problemene med barnevernet. Åge ‘lærte opp’ Jan etter hvert om virkeligheten bak barnevernets fasade, og Jans egen interesse for forholdene innen barnevernet ble for alvor vakt rundt 2014. Han pleide å tilbringe mye tid i Tsjekkia, og en av hans venner der nede viste ham en dag store oppslag i tsjekkiske aviser om saken der norsk barnevern hadde tatt barna fra tsjekkiske Eva Michaláková og hennes mann. (Saken er et temmelig grotesk overgrep fra barnevernets side.) Jan skrev raskt en artikkel, som ble publisert på tsjekkisk og engelsk. Så ble han intervjuet i tv og radio der nede. Tsjekkiske politikere tok kontakt; de arbeidet bl.a både i sitt eget parlament og i Europaparlamentet for bedre beskyttelse av familier ved overtramp fra et hyperaktivt sosialvesen. Omgjengelig som Jan var, skapte han interesse for det han kunne berette. Det ble starten på et
verdifullt internasjonalt samarbeid om barnevernsofrenes sak, og det er Jan Simonsen vi kan takke for det viktigste bidraget til dette.
Jan fortsatte å skrive og gi intervjuer om barnevernet også her hjemme. Han holdt innlegg på noen av demonstrasjonene i Oslo, og en demonstrasjon i Vennesla klarte han å finne tid til mens han ‘egentlig’ var på møte i Demokratene i Kristiansand. Hans appeller var engasjerende, og tilhørerne merket den positive, rutinerte ‘public speaker’, som fikk like god kontakt med høy og lav.
Når Jan var ‘innom’ Oslo, hadde vi ofte hyggelige møter på kafé, særlig til utendørs lunsj om sommeren. Men Jan var reiseglad, og dro ofte til Israel og til Tsjekkia. En høst ble jeg med broren Åge på et besøk til Jan i Praha. Vi spaserte selvsagt over Karlsbroen og beundret gamlebyen og mere til. Men Jan hadde også ‘folklore’ å fortelle om: en svært levende beretning om demonstrasjonen som ca 700 tsjekkere, anført av kjente personer fra politikk og kultur, hadde holdt mot norsk barnevern foran den norske ambassaden (han selv hadde naturligvis holdt appell under demonstrasjonen). Og med Jan som guide gikk vi den samme ruten derfra frem til bygningen der ‘Norway Grants’ holder til, de som styrer med den norske stats bidrag til EU, som blant annet betales ut til de østeuropeiske landene og lokker dem til å bygge opp samme slags barnevern som vi har her! Jans referat var herlig: Demonstrantene i Praha hadde fortalt ‘Norway Grants’ hvor David kjøpte ølet. De ropte: “Keep your money! Give us our children back!”
Livet blir mindre fargerikt og interessant, og med litt mindre medmenneskelig varme, nå som Jan er borte.
Marianne Haslev Skånland