Kristian Kahrs
Synderen Kjetil Aarseth fikk spalteplass i Dagbladet 14. juli med å prøve å lage stereotyper om at vi konservative kristne visstnok skal være alt for opptatt av homosex. Ja, han prøver seg til og med billige retoriske triks med å få det til å se ut som om vi hater homofile.
Joda, Aarseth bruker riktignok terminologien kristenfundamentalist, ikke konservativ kristen. Ja, jeg tror på en korsfestet og oppstanden Jesus som lever i dag og ønsker å være relevant i våre liv. Hvis det i Aarseth øyne gjør meg til en kristenkonservativ, greit nok, men det er uredelig at han tilegner sine meningsmotstandere et irrasjonelt hat.
Jeg kjenner ingen, absolutt ingen kristne, som hater homofile, og prøv ikke å klistre ekstreme sekter som Westboro Baptist Church som representanter for kristne. Det blir en total avsporing av debatten. Og det at jeg ikke er for at homofile skal gifte seg betyr selvfølgelig ikke at jeg hater homofile eller ikke betrakter dem som mindreverdige mennesker.
Faktisk har jeg flere konservative homofile venner som ikke er overbegeistret for reformen Felles ekteskapslov som ble vedtatt av Stortinget i 2008. Mange av dem er godt fornøyd med partnerskapsloven fra 1993 som tok seg av alle aspekter i forhold til for eksempel arv og brudd på forholdet.
Hele problemet med ekteskapsreformen var at Stortinget innførte en helt ny radikalt forståelse av familie, forplantning, foreldreskap og barns oppvekstsvilkår. Blir Aarseth støtt og fornærmet over oss som mener barn har rett til å kjenne både mor og far? Da er han virkelig tander og en god representant for den krenkede politisk korrekte klassen som dessverre er de viktigste premissleverandørene for samfunnsdebatten.
Politisk er jeg konservativ i alle betydninger av ordet, ikke en liberalkonservativ (hva nå det enn er?) som Torbjørn Røe Isaksen kaller seg. Mine konservative holdninger kommer til uttrykk gjennom sosial-, nasjonal- og verdikonservativisme, og her er jeg utenrikskoordinator for det konservative partiet Demokratene.
Våre politisk korrekte meningsmotstandere liker ikke at vi er konservative, og på samme måte som Aarseth, prøver de å gi oss merkelapper som passer deres verdensbilde. Når vi snakker om å bevare norske verdier som vi har opparbeidet gjennom flere hundre år i møte med fremmede og autoritære kulturer, vil ofte våre meningsmotstandere putte oss i en bekvem boks som høyreradikale, rasister, eller andre negative kategorier.
Et godt eksempel på en talefør konservativ homofil er briten Milo Yiannopoulos, en attraktiv foredragsholder og skribent for det konservative nettstedet Breitbart.com, som utfordrer for eksempel Aarseths hjernedøde retorikk. I sin siste video Gays, Guns and Goading SJWs ser vi hvor totalt latterlige Aarseths argumenter er.
For de som ikke er kjent med konservativ terminologi, er SJW en forkortelse for social justice warrior, typisk for de såkalt liberale og frigjorte som kjemper for en identitetspolitikk som lovpriser for eksempel feminismen, såkalt antirasisme og rettigheter for LGBTQ og andre alfabetsupper.
Når de vil vise hvor frigjorte de er driver de med virtue signalling, verdisignalisering, det å tilsynelatende stå for det som moralsk i motsetning til umoral. Det så vi Knut Arild Hareide prøvde seg på da han fisket etter stemmer i homseparaden. Vi tar gjerne velgere fra deg, Knut Arild, de som er opptatt av konservativ politikk. Så kan du fortsette med verdisignalisering, holde hender og synge Kumbaya My Lord.
Dette stuntet var visstnok i solidaritet med ofrene etter Orlando-massakren, men det var verdiløst fordi de ikke tok motivene på alvor. Skytteren i Orlando hadde islamsk motivasjon, og i sin siste video viser Yiannopoulos hvordan den globale homobevegelsen totalt svikter sine brødre og søstre som blir kastet utfor bygninger på grunn av sin seksualitet.
Aarseth hadde hatt godt av et grunnkurs i retorikk.
Dette innlegget ble refusert av Dagbladet. Så får vi se om det kommer et tilsvar på innlegget til Kjetil Aarseth, eller om de vil fortsette i sitt ekkokammer. Se også debatt om denne saken på Verdidebatt.