«I disse dager kappes de ulike partiene om velgernes gunst, med mer eller mindre selvskrytende skattepakker. Alle skal med – vi er der for folk flest – vi bygger landet – vi verner om de svakeste – slagordene er mange, men erfaringen sier meg at gruppen uføre ikke er tatt med i disse slagordene, skriver medlem av Demokratene i Norge fra Odda i Hordaland, Marion Dagestad. I dette innlegget tar hun et oppgjør med de som ser ned på uføretrygdede:
«Vi er den gruppen mennesker som er en “belastning” for de ulike regjeringsalternativene, vi har tydeligvis “valgt” å la oss bli uføre, vi har hatt en “snill lege”, eller vi har “sutret oss til en uføretrygd”. Vi er “navere”, vi ønsker bare å gå hjemme og slenge, uten å bidra til fellesskapet. Vi er helt “like” og “alle uføretrygdede er snyltere”, skriver hun og fortsetter:.
Noen som kjenner igjen disse karakteristikkene av gruppen uføre?
Disse utsagnene kan man finne igjen i utallige avisinnlegg når regnestykket på velferdsgodene i landet vårt skal diskuteres. Jeg føler meg rimelig provosert at det er godtatt å mobbe en gruppe mennesker, uten at noen tar til ordet for det motsatte. Jeg føler meg rimelig provosert av at man putter et utall av ulike skjebner i en samlesekk og antar at alle er like. Og jeg føler meg rimelig provosert av at det er legitimt å ha slike holdninger!
Vi som er uføre er langt ifra en homogen gruppe, vi har noen unge uføre, som av ulike årsaker ikke har taklet det samfunnet vi lever i i dag, der effektivisering, omstilling og selvrealisering er begreper som tar knekken på noen. Vi er mennesker som har jobbet et langt liv, til kroppen sa stopp, enten pga slitasje eller pga sykdom. Vi er mennesker som har blitt utsatt for en ulykke som gjorde en arbeidsufør. Vi er mennesker!
For den uvitende, kan jeg fortelle at det å bli ufør er en lang prosess, der det meste blir utprøvd før legen og Nav sin lege godkjenner en slik status. vanligvis tar det fire år eller mer, og det er ingen enkel prosess for den som står midt oppi den. Det er følelsesmessige oppturer og nedturer, det er møter, papirer og inkluderende arbeidsliv, eller arbeidslivstrening. Når man da skjønner at man ikke klarer å jobbe mer, er det også en nedtur. For hvem av dere som sitter i trygge jobber, ønsker å miste arbeidskolleger, redusere lønna til 66% av den inntekten man har hatt de siste årene, og samtidig bli sett på som en snylter, en som ikke bidrar?
Om du som leser dette med hånda på hjertet kan si, at du aldri har tenkt: “ja, se på naboen, uføre men jaggu klarer han å male huset, eller jobbe i hagen, eller å gå tur i fjellet”, blir jeg glad, for det betyr at du har empati!
Mange uføre isolerer seg nettopp pga den belastningen det er å skulle rettferdiggjøre at de klarer noe, en dag – de dagene den uføre ikke klarer noe, ser du han ikke! Da er kroppen utslitt, men den fjellturen som han var på lever han/hun på lenge.
Mitt ønske for valgåret 2017 er at vi blir sett på som mennesker, ikke som en belastning. At vi får en hverdag som ikke tapper oss ytterligere for krefter, og at levevilkårene er slik at man har råd til å bo, råd til oppvarming og råd til å ha et varmt måltid om dagen, uten å måtte føle at vi “snylter” på samfunnet. Vi ønsker å bli respektert!»