Fremskrittspartiet har lansert et forslag om å bygge asylleirer i utlandet. Et forslag som har stått i Demokratene i Norges program de siste 10 årene. «Det kan virke som en radikal innstramning i asylpolitikken. Men slik forslaget er forklart av Siv Jensen og Christian Tybring-Gjedde inneholder det elementer som i stedet i verste fall kan bringe tusenvis av muslimer til Norge,» mener lederen for Demokratene i Norge, Makvan Kasheikal, og forklarer det i denne artikkelen:
«Tybring-Gjedde argumenterte i fredagens Dagsnytt 18 sterkt for at asylsøkerne skulle sende sine søknader fra utlandet, og deretter plasseres i leirer i utlandet. På den måten ville det bli unødvendig for asylsøkerne å ta den farefulle veien over Middelhavet. Siv Jensen sa samme dag at asylsøkere som får positivt svar på sine søknader vil få opphold som flyktninger i Norge. Denne kombinasjonen kan få uante konsekvenser i form av en strøm av flyktninger til Norge.
I dag må en asylsøker være ved Norges grense eller inne i Norge for å kunne søke om å få sin søknad behandlet her i landet. Og reglene er slik at de skal søke om asyl i det første landet i Europa de måtte komme til. Det gir et godt vern for Norge som et av Europas nordligste land. Det er mange land å passere mellom Middelhavet og vårt land. Denne beskyttelsen forsvinner dersom asylsøkere kan oppsøke et norsk konsulat, en norsk ambassade eller et flyktningkontor i utlandet, enten det er i Beirut eller Amman, som er steder nær de store leirene for syriske flyktninger. Eller andre steder i verden. I praksis vil dette forslaget gjøre det mulig for hele verdens befolkning å bruke Norge som første asylland. Det koster dem ikke mye å sende inn en søknad og håpe på en liberal norsk innvilgelsespraksis. Det har tidligere i hovedsak vært SV som har ivret for en slik løsning.
Tretti prosent av asylsøkerne som kom til Norge første halvår 2016 fikk opphold, og innvandringsminister Sylvi Listhaug mente det var ført en streng praksis. Med muligheter for å søke om å få flyktningstatus i Norge fra et hvilket som helst land i verden og en praksis som gir rett til opphold for rundt 30 prosent av søkerne, kan det dreie seg om et betydelig antall muslimer og andre innvandrere fra den tredje verden som riktignok ikke får bo i Norge i søknadstiden, men som får bo her resten av deres liv.
Et slikt forslag kan umulig være godt nok gjennomtenkt. Etter Demokratene i Norges mening må en asylsøker levere sin søknad ved grensen til Norge. Deretter skal han sendes umiddelbart til en norsk drevet asylleir i et land vi har samarbeidsavtale med, slik land som Australia og Israel praktiserer. Dersom han får avslag på søknaden skal han sendes tilbake til hjemlandet. Viser det seg at søkeren har beskyttelsesbehov kan han enten bli utplassert i en norsk kommune, eller vi kan lage en avtale med det samme landet der asylleiren er plassert om at han kan få bli der, som en gjenytelse for den uhjelpen vedkommende land får fra Norge, alternativt med en viss økonomisk støtte fra Norge. Det avgjørende for en flyktning som søker beskyttelse på grunn av forfølgelse i sitt hjemland er jo å være på et trygt sted, ikke å leve i luksus i Norge.
Fremskrittspartiets forslag om å tillate asylsøkere å sende søknadene fra hvor som helst, kombinert med rett til å bo i Norge dersom de får medhold på søknaden, kan vise seg å bli dyr, og, aller verst, medføre en større innvandrerstrøm fra muslimske land til Norge enn noen gang tidligere. Det kan vise seg å bli tidenes liberalisering av asylpolitikken, i stedet for det som åpenbart er ment med forslaget, – å stramme inn.»