Demokratene bør programfeste innføring av representativt demokrati

Demokratene har programfestet at innføring av direkte demokrati. I programmet står det: «Demokratene har en grunnleggende tillit til at folk flest selv har forutsetninger for å ta demokratiske beslutninger om viktige spørsmål. Derfor ønsker vi i mye større grad forpliktende folkeavstemninger. En modell kan være å samle for eksempel 100.000 underskrifter med krav om en nasjonal folkeavstemning om et tema. Disse underskriftene kan samles inn via elektronisk ID som er utstedt av myndighetene, men reelle signaturer er også akseptabelt. Kun norske statsborgere har rett til å delta i folkeavstemninger. Vi ønsker også at forpliktende folkeavstemninger i mye større grad skal brukes i lokale spørsmål.

I det opprinnelige demokratiet i Athen i antikken kunne en hver som hadde et flertall av folket i ryggen, tvinge sin vilje på den politiske eliten ved å kreve at det aktuelle spørsmålet ble tatt opp til votering i folkeforsamlingen. I dagens system er folkets reelle makt begrenset, men Demokratene i Norge ønsker et politisk system der folket får reel makt slik det hadde i antikkens demokrati i Athen. Overgangen til direkte demokrati innebærer en radikal overføring av makt fra landets elite til folket.»

Og dette bør forbli en hovedsak for partiet. I demokratiet i antikkens Athen var det folkeavstemning om nesten alt. Men i dag fattes det så mange beslutninger at det er en heltidsjobb å sette seg inn i sakene som behandles. Folk flest har rett og slett ikke tid til å lese alle saksdokumentene knyttet til sakene som Stortinget i dag behandler. Det er derfor nødvendig å beholde Stortinget som en forsamling som består av mennesker som setter seg inn i saker og stemmer på våre vegne i de fleste tilfeller. Folket skal kunne kreve folkeavstemninger. Men i de fleste sakene vil folket overlate til politikerne å fatte beslutninger.

Hvis en forsamling skal fatte omtrent de samme beslutningene som folket selv ville ha fattet må forsamlingen være representativ. I dag har vi et parlament alle rede; Stortinget. Men Stortinget er dessverre ikke noen representativ forsamling.

Dette er den politiske eliten svært glede for. Erna Solberg uttalte nylig i et intervju med Politico: «Det er et problem med folkeavstemninger for å løse spørsmål om EU-medlemskap, fordi velgerne tar stilling til det på et følelsesmessig nivå i stedet for å gjøre seg opp en menining bygd på økonomiske fordeler og ulemper.»

Solberg erkjenner med andre ord at parlamentene ikke er representative forsamlinger. Hadde de vært representative så ville oppfatningene i parlamentene samsvart med oppfatningene i folket. Da ville Erna måttet forholde seg til et Storting som også var mot EU og kanskje også EØS og Schengen.

Et representativt parlament ville antagelig også ønsket å føre en helt annen innvandringspolitikk. Alle folkeavstemninger om spørsmål knyttet til ikke-vestlig innvandring har vist at folket stemmer massivt mot innvandring. I den svenske kommunen Sjøbo i 1988 stemte 2/3 av velgerne mot at kommunen skulle motta flyktninger. I 2013 gikk sveitserne til urnene for å avgjøre om asylpolitikken skulle strammes inn. 79 prosent av sveitserne stemte for innstramninger.

I 2015 ble innbyggerne i den slovakiske byen Gabcikovo spurt om de ønsket et stort asylmottak i byen. 96 prosent stemte nei.

I 2016 stemte ungarerne over et forslag om at Ungarn skulle motta EU-kvoter for innvandrere. I denne avstemningen stemte 98 prosent nei. (Like vel ønsker udemokratiske EU å påtvinge ungarerne disse innvandrerne.)

Med representative parlamenter ville landene i Europa antagelig vært dominert av innvandrings- og EU-motstandere.

Ettersom majoriteten av befolkningene i alle land ikke er rike er det også sannsynlig at representative parlamenter ville ha lagt en større andel av skattebyrden på de som er rike eller velstående og en lavere andel av skattebyrden på de med gjennomsnittlige inntekter.

Hvorledes kan vi få et representativt parlament?

I Athen strakk man seg til det ytterste for å sikre at innbyggerne hadde like mye makt. Det skulle ikke eksistere en politisk elite. Det fantes to mindre forsamlinger. For å sikre at disse skulle være representative ble de trukket ut ved loddtrekning. Dermed ble det å skaffe seg makt ved hjelp av politisk spill og rikdom nærmest umulig. Hvis det eneste hensynet var representativitet burde vi velge ut stortingsrepresentantene ved loddtrekning.

Men mange vil mene at det er ønskelig at stortinget skal være representativt, men at folkene som sitter der bør være over gjennomsnittlig kompetente. Det bør være mulig å få et stortinge som både er kompetent og representativt ved å endere måten representantene velges ut på.

I dag velges personene som skal sitte på Stortinget, internt i partiene. Velgerne kan kun påvirke styreforholdet mellom partiene. Og det er bare de partiene med store organisasjoner, mange penger og tilgang til mediene som kan ha noe håp om å komme inn på tinget. Stortingsrepresentanter som faller i ugunst i partiene blir nesten aldri gjenvalgt selv om de er like populære i befolkningen. En person som ønsker å sitte på Stortinget, må derfor sette lojaliteten til partiet foran lojaliteten til velgerne.

Makten til å velge ut hvilke personer som skal sitte på stortinget må flyttes fra partienes nominasjonsmøter til fylkets velgere. Kandidater som ønsker å representere velgerne i eget fylke, i nasjonalforsamlingen må registrere seg. Så må velgerne velge ut for eksempel de ti kandidatene de liker best fra en stor liste av kandidater. For å sikre at listen ikke blir alt for lang kan man tenke seg at de som skal stå på listen må oppfylle visse krav. For eksempel samle inn 250 underskrifter.

De offentlige bevilgningene bør ikke gis til partiene, men representantene. Partiene skal miste sitt grep om stortingsrepresentantene. Representantene vil etter dette måtte være opptatt av å gjøre en god jobb for egne velgere for å bli gjenvalgt. Det å trosse velgerne vil ikke lenger være et klokt valg dersom man ønsker å bli gjenvalgt.