Når flere asylsøkere viser seg å stå bak alvorlig terror i Europa er det relevant å argumentere med en strengere kontroll med asylsøkerne. Når en politisk ekstremist dreper 69 barn og ungdommer er det selvsagt relevant å argumentere politisk mot den ideologien han representerte dersom den førte til handlingene hans. I Behring Breiviks tilfelle hadde han sin egen hjemmesnekrete konspirasjonsideologi.
Men er det relevant å bruke Norgeshistoriens største tragedie i en debatt som handler om strengere tiltak mot potensielle terrorister, som å frata dem deres norske pass? Selvsagt blir det meningsløst.
Sylvi Listhaug tok seg den ikke altfor store friheten, fra et konkurende parti, å kritisere Arbeiderpartiets politikk mot terror som alt for svak, og dermed selvsagt til fordel for terroristene. Og hva ble AUF respons: En trussel om at statsministeren ikke vil bli invitert neste gang de drepte ungdommene skal minnes, fordi hun ikke tar sterk nok avstand fra sin statsråd.
Etterhvert er angrepene på Sylvi Listhaug og Erna Solberg blitt massive, i medienes egne kommentarer, men mest i en hopetall uttalelser fra AUF-medlemmer og mengder av leserbrev. Budskapet er: Kritiserer ikke AP. Det er en hån mot de drepte ungdommene.
Men sannheten er omvendt: Når drepte ungdommer brukes som et argument for ikke å kritisere politikken til det partiet de tilhørte, er det hån mot de drepte, og samtidig selvsagt et angrep på demokratiet. Å bruke ofrene fra Utøya i noe som etter hvert minner om en planlagt politisk strategi for å skape uoverensstemmelser i regjeringen, er kaldt og ufølsomt, verken mer eller mindre.