Stoltenberg skal ha sagt til en svensk kollega at bombingen av Libya var god trening. Faksimile fra Klassekampen 15. oktober 2014.
Som politiker fatter man beslutninger på vegne av fellesskapet. Men beslutningene som politikerne fatter, kan tidvis ha store konsekvenser både for politikeren selv og for fellesskapet. Vi mennesker er skapt slik at mange av oss vil velge egne interesser fremfor fellesskapets når vi er tvunget til å velge mellom disse. Det er da også forbudt for politikere å for eksempel motta vederlag fra forhandlingsmotparter som politikerne møter i sitt virke. I Norge er det sjelden man hører om at en politiker har mottatt penger eller andre fordeler i bytte mot å treffe et bestemt politisk valg. Men hva med andre fordeler? En politiker sitter ikke på livstid. Tvert imot vil vedkommende naturlig nok ha egen fremtid i bakhodet mens vedkommende sitter i posisjon. De valgene en politiker treffer i posisjon kan tenkes å ha store konsekvenser for vedkommendes videre karriere. Hvis en politiker må velge mellom å treffe et valg som er bra for befolkningen i landet. Og et annet valg som er bra for egen karriere. Hva vil vedkommende velge?
Jeg vil illustrere problemstillingen med å se på hvordan den karrieren til våre siste avgåtte statministere har vært. Jens Stoltenberg fikk den prestisjetunge jobben som generalsekretær i NATO etter å ha gått av som statsminister. Det er umulig å vite som utsiktene til jobb som generalsekretær kan ha påvirket Stoltenbergs måte å styre landet på. Det vi vet er at han var statsminister da Norge angrep Libya i 2011. Krigen har gitt islamistene makt i Libya og gjort det mulig for IS å bruke Libya til å skipe ut ulovlige innvandrere til Europa. Wesley Clark fortalte i 2007 av USA planla å angripe en rekke land i den perioden landet var verdens eneste supermakt. Libya var et av disse landene. Og krigen er sikkert vellykket sett med øynene til haukene i Pentagon. Samt IS. Men det er mange som mener at krigen har innebåret en katastrofe for libyerne og også oss som bor i Europa. Inkludert Norge…. Sp-leder Navarsete har for eksempel hevdet at Stoltenberg presset henne til å godta det norske angrepet på Libya.
Faksimile fra Aftenposten.
Spørsmålet om det var hensynet til Norges interesser eller hensynet til egen karriere som fikk Stoltenberg til å gå inn for at Norge skulle angripe Libya?
Jens Stoltenbergs forgjenger var Kjell Magne Bondevik. Bondevik gikk av som statminister siste gang i 2005. Også for Bondevik var Norge en for liten andedam etter at han gikk av. Bondevik følte seg eslet til oppgaver på den internasjonale arena. Han etablerte stiftelsen Oslosenteret for fred og menneskerettigheter etter at han gikk av som statsminister.
Arbeide for freds-saken er uten tvil et edelt formål. Det kan nevnes at Bondevik, grunnleggeren og lederen av Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, startet Norges første angrepskrig uten FN mandat på over 200 år da Norge og NATO gikk til krig mot Jugoslavia i 1999. Forrige gang var den mislykkede Tyttebærkrigen i 1788 da Danmark-Norge angrep Sverige. I følge REMA 1000 er det enkleste ofte det beste. Og den enkleste måten å skape fred på kan ofte være å ikke angripe andre stater. Det kan diskuteres om rollens som statsminister da Norge deltok i sin første angrepskrig på 200 år er forenlig med rollen som leder av et fredssenter…? Slike rollekonflikter er imidlertid ikke det jeg ønsker å ta for meg her. Et annet aspekt ved Bondeviks fredssenter er det at senteret senteret finansieres gjennom donasjoner over fem år fra blant annet Statoil, Hydro, Aker og DnB NOR. Disse dekker opp et budsjett på inntil 10 millioner kroner i året. Hvorfor er disse store bedriftene villige til å gi bort penger til Bondeviks fredssenter? Selskaper skal tjene penger for sine aksjonærer. Ikke gi bort gaver på vegne av dem. Det er aksjonærene i stand til å gjøre på egen-hånd…. Det er derfor nærliggende å tenke seg at selskapene gir penger til dette fredssenteret for å få noe igjen. Hva?
Jeg har ikke noen holdepunkter for å hevde at Bondevik da han var statsminister ytet tjenester da han var statsminister som nå gjengjeldes av folk med makt i næringslivet. Men det er klart at en sittende statsminister er i posisjon til å gi tjenester til mektige personer. Bondevik økte innvandringen til Norge dramatisk. Var motivet for dette at han ønsket å gjøre noe godt for oss nordmenn? Eller ønsket han å styrke sin popularitet i internasjonale fora?
Thorbjørn Jagland gikk av som statsminister i 1997. Også Jagland er klar over at det er få som er egnet til å være ledere på den globale scene. Og at det ville være sløsing med knappe ledesesressurser om han skulle avslutte karrieren som fylkesmann. Jagland har derfor blitt Generalsekretær i Europarådet fra 2009. At dette er en god jobb er det ingen tvil om. I et oppslag fra 2009 heter det at Jagland tjener 2,2 millioner kroner pr. år. Uten å skatte til noe land… Man kunne tenke seg at det var utsiktene til en slik jobb ville kunne friste en statsmister til å svikte forpliktelsene overfor eget folk. Men i Jaglands tilfelle gikk det hele 12 fra han fratrådte jobben som statsminister til han trådte inn i de høyeste sfærer.
Gro Harlem Brundtland gikk av som statsminster i 1996. Aller rede i 1998 tiltrådte hun som sjef for FN-organet «World Health Organization». Jeg vil tro at beslutningen om tilsetting som sjef for WHO må ha blitt fattet av aktører som på den ene eller den andre måten var Gros motpart da hun var statsminister. For eksempel er mange av statene i FNs hovedforsamling mottagere av norsk uhjelp. Og enda verre: De eksporterer mennesker til Norge. De utenlandske regjeringene kan være tjent med denne eksporten. Mens Det norske folk taper på det. Gro kan ha måtte velge mellom karriere og hensynet til eget folk. Hva veide tyngst?
Statsministrene før Gro var Jan P. Syse, Kåre Willoch, Oddvar Nordli og Trygve Bratteli. Men alle disse ble stortingsrepresentanter eller fylkesmenn etter at de forlot statsministerstolen.
Jeg mener at Demokratene bør programfeste følgende for redusere faren for at våre statsministere lar seg korrumpere: For å sikre at våre fremste folkevalgte bruker sin makt til folkets beste, og ikke til beste for egen karriere, bør statsministere ilegges en karantene på f.eks. 5 år etter at de avgår. I karantenetiden skal statsrådene ikke kunne søke seg til arbeid for aktører som domineres av personer som var forhandlingsmotparter da vedkommende var regjeringsmedlem.