Sylvi Listhaug er kjempepopulær på grunn av selvfølgelige utsagn som at pedofile overgripere er monster. «Men hvor blir det av den handlekraften som FrP hadde som valgkampslagord», spør Jan Simonsen, som er sentralstyremedlem i Demokratene i Norge. «Blir det kanskje store ord, men lite ull»
«Jeg fikk øye på Sylvi Listhaug for snart 20 år siden da hun representerte FrPs ungdomsorganisasjon i en radiodebatt om alkoholpolitikk. Hun gnistret til og knuste den andre debattdeltageren fullstendig. Hun kommer langt tenkte jeg.,» skriver Simonsen, og fortsetter:
Sylvi Listhaug har en klar hjerne. Hun tenker kjapt. Hun har de rette meningene, og gir de rette og populære svarene. Selvsagt er pedofile overgripere monster, og selvsagt må vi stramme inn asyl- og innvandringspolitikken. Med sin klare retorikk er vår nye justisminister blitt høyresidens kjæledegge. Kjempepopulær. Det merker jeg godt ikke bare ved å lese på nettet, men også når jeg snakker med folk ute på gaten.
Så hvorfor er jeg da blitt så lut lei av Sylvi Listhaug? Hvorfor har jeg mistet tålmodigheten med henne? Og hvorfor tør jeg skrive det, med fare for å bli upopulær?
Fordi jeg hadde forventet handlekraft når en FrP-statsråd styrer et departement. Det holder ikke å hele tiden vise til at FrPs forslag ikke har flertall i stortinget. Det må i det minste gjøres et forsøk på å gjennomføre deres politikk på de aller viktigste områdene. Det er ikke godt nok å ha lært retorikk i et konsulentfirma. Vi har nok av symbolpolitikk i norsk politikk. Det løser ingen problemer.
Per-Willy Amundsen ble aldri I nærheten så populær som Listhaug. Men det hadde han fortjent å bli. For han ville i det minste forsøke. Som justisminister uttalte han at han ville vurdere medisinsk kastrering av personer som blir dømt for seksuelle overgrep mot barn. Den uttalelsen ga han lavest mulig terningkast på Dagbladets vurderinger av statsrådene. Det tjener han til ære. Selvsagt hadde det vært bedre om han sa klart ifra at han ville fremme forslag. Men en vurdering er første skritt, og han argumenterte også sterkt for en slik løsning.
Sylvi Listhaug derimot, får langt større oppslag enn det Amundsen fikk, kun ved å bruke et selvfølgelig ord. Hun kaller de pedofile overgriperne, mennesker som forgriper seg seksuelt på barn i førpubertetsalder, for monster. Det er de selvsagt. Det er en selvfølgelighet å si, på tross av at venstresiden har protestert. Jeg tipper at så godt som hele den norske befolkningen mener det.
Så hva vil hun da gjøre med monstrene? I alle fall ikke bruke medisinsk kastrering, slik Amundsen ønsket. For mens Amundsen ville følge opp FrPs program og mente at tiden var kommet for å vurdere medisinsk kastrering, setter vår nye justisminister, som mener at de pedofile er monster, foten ned og legger ballen død. Til TV2 sier hun at «det er ikke noe som ligger i plattformen». Altså i regjeringsplattformen. Neivel. Men en regjeringsplattform inneholder da ikke alt, ellers måtte den vært på flere hundre siden.
«Jeg mener vi skal jobbe med det, og se på hvilke grep vi kan bruke for å ta disse personene, og for å straffe dem», sier justisminister Sylvi Listhaug til TV 2. Hun vil ikke at de skal komme i kontakt med våre barn. Men det finnes bare et alternativ til medisinsk kastrering for å forhindre det. Og det er internering på livstid uten permisjonsadgang. Men heller ikke denne løsningen var Listhaug i stand til å komme opp med. Sterkt av Amundsen. Svakt av Listhaug.
Så var det asylpolitikken. Igjen store ord og lite flesk. I fjor uttalte hun i egenskap av å være integrerings- og innvandringsminister at Norge hadde den strengeste asylpolitikken i Europa. Ganske utrolig at en statsråd kunne komme opp med en slik gedigen bløff uten å bli arrestert. Riktig nok er antallet asylsøkere sunket radikalt siste året, men det samme gjelder de fleste land i Europa. Og årsaken til redusert asylstrøm til Norge er i stor grad grensekontrollene som etterhvert ble gjennomført i land syd for oss. Det er ikke lengre like lett å ta seg fra Middelhavet til Europas nordligste land.
Sannheten er at de fleste vestlige europeiske land har en like streng asylpolitikk som Norge. Det gjelder spesielt Danmark, men ikke Sverige. Og flere land i sentral Europa og Øst Europa har en radikalt strengere politikk enn Norge. Det kunne umulig en norsk statsråd væ,re ukjent med.
I Listhaugs tid som innvandringsminister tok Norge gladelig imot 1500 kvoteflyktninger gjennom EU-systemet, som vi som ikke er fullverdige EU-medlemmer ikke var forpliktet til. Tsjekkia derimot, har hittil tatt imot 12. I Tsjekkia blir asylsøkere plassert i lukkede leirer umiddelbart ved ankomst. De må selv betale for kost og losji og møte opp fort telling hver morgen. I Norge er mottakene åpne og hundrevis av asylsøkere forsvinner.
Fra september 2016 til september 2017 forsvant 467 påståtte barn fra norske asylmottak. Noen av dem er oppdaget senere i andre europeiske land, men over halvparten er forsvunnet helt, ifølge UDI. I tillegg forsvinner selvsagt også et stort antall voksne asylsøkere. De kommer til Norge vel vitende om at de ikke er flyktninger og at de ikke vil bli innvilget flyktningstatus, og derfor bli utvist. Men i dag kan det lett unngås. Det er bare å spasere ut av et mottak noen tid før søknaden er ferdigbehandlet, og unnlate å komme tilbake. Deretter kan de livberge seg med narkotikasalg eller annen kriminalitet. Det kan de for øvrig også gjøre mens de bor i de åpne mottakene. De kan forlate mottaket om dagen og kvelden. Voldta, stjele, rane og selge narkotika, og komme tilbake senere på natten. Selvsagt.
Etter flere år som ansvarlig for norsk asylpolitikk hadde jeg forventet at Sylvi Listhaug i det det miste gjorde et synlig og alvorlig forsøk på å rydde opp i dette, som er et av de største problemene ved den norske asylpolitikken. Men ingenting er gjort som vi vet om. Svakt av Listhaug. Ubehagelig og sikkert ikke populært å rive den populære politikeren ned av pidestallen. Men sannheten er at det fra Sylvi Listhaug er store ord og lite ull. Det kan selvsagt rettes opp, men da må hun begynne raskt.